Siste «postkort» fra Down Under!

Da vi startet bloggingen på flyplassen på Kjevik 15. november 2015, hadde vi ingen klar mening om hva vi skulle skrive om, eller hvordan. Det vi så for IMG_5582oss var et slags utvidet postkort til venner, familie og kolleger. Nå, 139 blogginnlegg seinere, har denne reisebloggen funnet en slags form. Den forteller om møter vi har hatt med folk og steder – og litt om møtet med oss selv.

Vi vet ikke hvem det er som har lest bloggen, men av statistikken kan vi lese at det har vært lesere fra 24 land. De fleste er fra Norge, men det er lesere i samtlige verdensdeler! For eksempel i Colombia, Taiwan, Australia, Alaska, Sør-Afrika og Sveits.

Leserne leser bloggen døgnet rundt, men det mest aktive tidspunktet er mandag morgen kl. 08.00. Da skulle de strengt tatt kastet seg over ukens arbeidsoppgaver, men i stedet lener de seg altså tilbake og leser om et ganske annerledes dagligliv «Down under».

IMG_2245Ved å skrive små tekster om det vi opplever har vi ofte måttet spørre oss selv – hvorfor er det slik, hvorfor gjør de sånn eller hvordan skal vi forstå dette? Men vi har også forsøkt å ganske enkelt kommentere et bilde, en stemning, en atmosfære, et paradoks. Vi håper dessuten at vårt skråblikk på tilværelsen her på øyene kan ha gitt leseren noe å smile av, i gjenkjennelse eller undring.

Vi vil takke for at dere har funnet det interessant å følge oss og våre små og store opplevelser. Vi takker for tilbakemeldinger og kommentarer av alle slag og i alle «kanaler». Det har gitt inspirasjon til å fortsette å bruke «dagsrevy-tiden» vår til å skrive noen linjer. Men bloggen har ikke bare vært et ønske om å formidle oss til dere, det har også vært en dagbok for oss selv. Et lite knippe med historier som vi kan vende tilbake til og ha som vår egen minnebok.

Det er ikke alt vi har skrevet om. Det er en rekke ting som ikke kler sjangeren «offentlig reiseblogg». Det kan være noe som blir for nært, eller er utleverende, eller det som bare er vårt.

Så slutter vi omtrent her, men vi kan ikke utelukke at det kommer noen flere oppslag etter hvert. For hvordan gikk det med Miss Cook Island og fikk Teata en vennskapsskole i Norge? Kommer Grethe og Tom innom Søgne, slik de har gjort før? Tar Ta og Teata en tur til Skandinavia for å besøke oss i Søgne og sine venner i Finland? Vil Tau og Teara sette ut i livet sin store drøm om å reise til Israel og se Jerusalem, og så ta en liten avstikker til Norge for å treffe oss?

Det kunne vært interessant for oss, sånn på tampen, og hørt med dere som har lest bloggen om det er en av historiene eller ett av bildene som særlig har fanget oppmerksomheten? I så fall må dere gjerne skrive noen ord i kommentarfeltet under eller sende oss en mail (pettmat@online.no) (Det kan noe tid før en kommentar kommer opp i kommentarfeltet.)

Vi takker for følget, så langt!

Reklamer

Umukai og en kar fra Flekkerøya

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg våknet kl. 06.00 i dag av en rytmisk lyd. Jeg visste med en gang hva det var. Noen gikk i mørket med en machete og hugget blader fra bananpalmene. De skulle brukes til å dekke jordovnen, umuen, som akkurat var tent. I mørket sto Tau og fyrte opp et solid bål i et hull bakken. På toppen la han vulkanske steiner til oppvarming. Prosessen med å lage mat i en umu tar mange timer. Første to timer med fyring, og så nedsetting av all maten som skal stå i den tildekkede i jordovnen i minst tre timer. Det betyr at de som vil gå i kirken rekker det, før ovnen åpnes ved lunsjtid.

Så krøp sola opp over horisonten. Da stemte de opp med sang på verandaen hos naboen. Vi trodde først at det var en privat påskemorgengudstjeneste, men så viste det seg at det var noe ganske annet. Naboen hadde gått bort dagen før. Gårsdagens latter og sang fra voksne og unger som lekte til langt på natt, var markering av avslutningen på en 51-årings liv. Familie og venner hadde samlet seg, og den flerstemte maorisangen lød ut over Avana. Flere ganger i løpet av dagen ble stillheten avløst av korsang fra nye besøkende fra ulike kirker. De kom innom for å trøste og støtte familien.

Vi mannfolkene, TK, Tau og jeg, snakket lavt sammen om alle godsakene som skulle ned i ovnen. Umuen fikk god fyr, og etterhvert var de vulkanske steinene helt hvitglødende. Maten ble satt på steinene og dekket til med palmeblader, sekker og jord. Så var det bare å vente tålmodig. Da gjestene begynte å trille inn på plenen, kunne vi fjerne alt som hadde dekket ovnen, og lukten av fisk, kjøtt, kylling og grønnsaker spredte seg utover. Alt ble satt på bordet og gjestene grep til bestikket eller tok fram fingrene for å få i seg lammelår, taro, lammekotletter, puke, kylling, rawfish, tuna, salater, arrowroot, kumara, chestnuts, fisk i curry, og diverse kaker og desserter. Det var umukai!

Så var de der alle sammen. Grete og Tom, Staffan kom innom, Tokerau og familien, venner herfra og derfra, og noen som vertinnen ikke hadde regnet med. Men det var nok mat, det var andakt og det var bønn. Så ble det altså påskemåltid fra jordovn. Litt fordi det er slik Tau og Teara gjerne gjør det, og litt fordi vi skulle reise.

Men så skjer det som må skje, når gjester fra åtte nasjoner plutselig er samlet rundt et bord. Det dukker opp en sjel som tilfeldighetene har ført hit akkurat denne dagen. Han heter Hinrich, er opprinnelig tysker, har vært misjonær i Stillehavet i snart 30 år, var nå noen dager på Rarotonga og kom nettopp fra besøk på – Flekkerøya!?   Altså Flekkerøya!!!

Verden er stadig stor, men egentlig fryktelig liten. Han hadde vært på et arrangement for Youth With a Mission, eller Ungdom i Oppdrag, som holder til på Flekkerøya. Der hadde han blant annet vært for å snakke om misjonering i Stillehavet og erfaringer med bruk av mindre seilbåter for å komme ut til de virkelig avsidesliggende øyene og atollene. Når han fikk vite at jeg er Yachtmaster Ocean og hadde en viss sans for øyer, kom spørsmålet raskt: Kunne jeg tenke meg et oppdrag? «Har du tid til en prat i morgen?»

Men så er det altså her det slutter.

Og det sluttet med sang og ukulelespill. Vi ble sittende langt ut over kvelden sammen med Tau og Teara på kjøkkenet denne kvelden.  «Rarotonga e, Rarotonga enua…»

Nåla i regnskogen!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det ble med drømmen da vi var her for 12 år siden. Det passet liksom aldri, og ble ikke noe av. Det holdt på å gå i vasken denne gangen også. Men så skulle det altså skje, bare et par dager før vi forlater øya. Endelig skulle jeg få se den på nært hold: «The Needle», eller «Te Roa Manga», som den heter på maori.

«Nåla» er ikke den høyeste, men likevel den mest karakteristiske fjellformasjonen på øya. Den stikker rett opp midt i hjertet av Rarotonga, 413 moh. Rundt «The Needle» reiser det seg skogkledte, vulkanske fjellrygger på 6-700m opp fra de trange dalførene.

Det var det Grete og jeg som skulle bestige «The Needle». Den bratte stien er den eneste som går tvers over øya, fra nord til syd, og kalles derfor «The Cross Island track». Det ble mye klatring, både opp og ned. Stien blir våt og glatt når det regner, så det bør helst ha vært minst tre dager uten regn før man begir seg i vei over «Nåla». Nå hadde det vært uvanlig mye nedbør de siste 2-3 ukene, og bare halvannet døgn helt uten nedbør. Men det var nå vi måtte gå, hvis det skulle bli noe av.

Vi fikk perfekt turvær: Ikke for varmt, sola gløttet fram innimellom fra et lett skydekke, som heldigvis ikke slapp ned noe mere nedbør. Den bratte og smale fjellryggen var noen steder som de typiske «Donald-fjellene» fra barndommens tegneserier. Bare at her var det vegetasjon overalt, så det virket ikke så skummelt selv om fjellveggen stupte rett ned et par hundre meter på hver side av oss. Vi trakk oss opp etter svære røtter i de bratteste hengene. Men vel oppe fikk vi lønn for strevet: Et flott utsyn helt ned til lagunen og revet utenfor på begge sider av øya.

Der oppe møtte det oss også et helt uventet syn: Ved foten av «nåløyet» spankulerte to ville haner rundt mellom steinene og bruste med fjøra! De var nok vant med å finne noen godbiter etter turister som tar seg en pause for å nyte utsikten. Vi kjente oss litt som de to hanene der vi satt, stolte og litt sultne etter strabasene.

Nedturen var en sak for seg. Her ble det enda mer klatring, og stien på sydsiden var glatt og delvis vasket vekk. Vi måtte holde oss i «rekkverk» av tau, røtter og lianer, og følte oss som en annen Tarzan når fotfestet glapp og vi ble hengende etter armene.

Nede i regnskogen vokste det frodige kjempebregner langs bekken, som nå hadde rekordstor vannføring etter all nedbøren. Bregnene bredte seg høyt over hodene våre, så her ble det heller som «Putte i blåbærskogen». Stien krysset bekken sikkert et titalls ganger nedover i det smale og nesten uframkommelige dalføret. Etter flere forsøk på å forsere bekken på glatte steiner uten å bli våt på beina, måtte vi tilslutt bare innse at det greieste var å vasse rett uti og komme seg over uten mere om og men. Vannflaska ble også etterfylt med det friske fjellvannet.

Vi hørte skrål og latter lenger nede. Da visste vi at vi nærmet oss stedet hvor «Papua stream» blir til «Wigmore’s Waterfall». Her badet ungdommene i kulpen som endelig hadde fylt seg opp igjen under den strie fossen.

Tau!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tau er en forsiktig kar. Han rusler rundt med ett eller annet i hendene og holder på med sitt. Han liker arbeid som kan gjøres sittende på en stol. Det må gjerne ta lang tid. Når TK og Tau arbeider sammen, er det stille. Det skyldes dels at TK er døv og dels at Tau ikke synes det er så mye å snakke om.

Tau og Teara er forskjellige. Mens Teara ikke kan la være å arbeide – kan Tau nettopp det. Han setter seg ned og glor ut mot lagunen. Mens Teara buser ut med det hun har på hjertet, sier Tau gjerne bare «Hmm…». Og så gjentar han den siste setningen som ble sagt.

Tau er en fredsæl mann, men det kan gnistre. Det gjør det når vi nærmer oss spørsmål om familieeiendommer, klanen, og det å inneha «the title». Reglene for arverekkefølge kan være kompliserte, og det har over år blitt så innfløkt og mange involverte, at konflikter lett oppstår. En rekke tvister blir ikke lenger løst ved at den øverste lederne i klanen sier sitt – de ender i en rettsal. Men bevisene vakler, papirer blir borte, sider revet ut av bøker og omtrentligheten råder, og så går det over i grådighet. Ikke minst gjelder det de som har reist fra øya og ser på Rarotonga som et ferieparadis det er greit å ha en tomt på. Tau retter seg i stolen, stemmen blir høyere, han rister på hodet og avslutter gjerne med setningen: «Nei, nå har det begynt å lønne seg å være uærlig…»

Tau er stolt av eiendommen sin. Den bærer preg av å ha vært et 30 år langt byggeprosjekt. De to har spart jevnt og trutt, bygget ut her og skjøtet på der. Huset er derfor det vi kunne kalle et lappverk, med skjeve vinkler og gliper her og der. Men her på Cookøyene er det gjerne slik hus er. Det er uvant, men sjarmerende. Tau er stolt av huset sitt øverst i åsen i Avana: «This is my home, – yeah. This is how it is.»

Tau er takknemlig. Det ligger utenpå ham. Visst har han og Teara bekymringer, men grunntonen hos Tau er at han har mye å takke for. Det hører vi blant annet når han ber for maten. Tradisjonen blant mange maorier er at nettopp det gjøres grundig. Og Tau takker Vårherre for at alt har gått så bra som det har. For regn og for fint vær. Så takker han grundig for maten som Teara lager og som han selv gjerne tar del i å lage. For i tillegg til at han har vært taxisjåfør, gartner, sjømann, bussjåfør, gravemaskinfører, hjemmeværende og havnearbeider – så har han også vært baker, slakter og kokk.

Tau er ikke mye forfengelig. Men skal han ned bakken med mopeden og vise seg for folk, går han gjerne først bort til tiare maori – treet og kniper av en knopp av den hvite blomsten, og setter den på refleks bak venstre øre – ungkarsøret. Så starter han den røde, nyvaskede mopeden.

«See you, ay…!»

Fortell meg om fruktsalat!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg har fått et godt øye til Teara. Hun er en fin blanding av gammelt og nytt, maori og New Zealander, alvorlig og morsom, dame og jente. Ingen gir seg så over til en fnisete jentelatter som henne. Da holder hun hendene foran munnen, for det jo kan hende at hun har glemt å sette inn tennene. Hun har et stort smil og et varmt hjerte.

Hun er på den ene siden skråsikker på alt, samtidig som hun tviler. For «kan det være riktig at…?» Vi har for eksempel snakket om flyktninger. I begynnelsen hadde hun bestemte meninger om at muslimene kunne holde seg der de kom fra, og at de av natur var voldelige. Men så tok det en vending da vi begynte å snakke om familiene som ankom strendene på Lesbos. Foreldre som har sluppet det de hadde i hendene, løftet opp sine barn på ryggen og lagt på flukt. Så står de på stranda på en øy i Hellas og blir ikke sluppet videre til det de håpet var trygghet, og de kan ikke reise tilbake hvor de kom fra. Fortvilet, rådløse. Det er da Teara lytter med hjertet. Hun forstår dem så godt. Hun ser enkeltmenneskene, mødrene og barna. Hun forstår, og ikke minst føler hun med dem. «It´s sad, ay…» Ja, det er trist.

Men så lenge vi har slike som Teara som føler med, som åpner hjerte og dører for de som sliter, så er det håp. For det er det Teara og Tau har gjort i årevis. Vi kan ikke fortelle alle historiene vi etterhvert har fått høre, og alt vi vet om omsorgsfull og lavmælt hjelp. Men makan til romslighet, hjerterom og husrom har vi aldri vært borti.

I går ble hun og jeg sittende foran PC’en og se på den snurrende kloden – Google Earth. Vi reiste over kartet. Fant tettsteder på Grønland. Vi så at Argentina lå i Sør-Amerika, og ikke i Norden. Vi fant Jerusalem og Søgne. Vi fant åkerlappene hennes på Titikaveka og vi kunne se at mellom Europa og Afrika, der lå Middelhavet. «Middelhavet – er det der det er? Min slekt kommer jo derfra – fra Korsika!» Verden er stor – og den er liten.

Teara og jeg smiler bredt når grytene blir varme og vi lurer på hva vi nå skal putte oppi. Vi kjenner begge gleden ved å lage mat og ikke minst stå sammen ved kjøkkenbenken og prate mens vi arbeider. Kanskje skal vi to en gang stå på vårt kjøkken – på benken ligger en diger laks og i grytene koker krabber. Kanskje…

Vi har en avtale, Teara og jeg. Den er at dersom jeg har en dårlig dag på jobben på universitetet, skal jeg ringe henne og be henne fortelle meg om hva hun har hatt oppi dagens fruktsalat. Da vet jeg at tingene vil falle på plass igjen, alt vil anta de riktige dimensjonene, og jeg vil lukke øynene og kjenne søtsmaken i munnen.

Perleskjellkunstneren -TJ

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tokerau Jim kommer fra Manihiki, atollen med de sorte perlene nordøst i Cookøyene. Han har bare bodd der et par år som barn, men er på mange måter nært knyttet til atollen. Hans foreldre har, som så mange andre på Manihiki, drevet perleoppdrett. I 1997 ble de rammet av den voldsomme syklonen Martin som sveipet over atollen. 19 personer døde og foreldrenes hus og alt av utstyr for drive med perleoppdrett, ble ødelagt. Da var det bare å begynne forfra igjen.

I tillegg til at perlene gir en bra inntekt, har selve østersskjellet som den gror i, «the mother-of-pearl shell», vært en ressurs som Tokerau har dratt nytte av. Som sin far, begynte han med gravering av perleskjell, og senere av de sorte perlene. Skjellene fikk han gratis, så det var bare å gå i gang. Han startet på hobbybasis i begynnelsen av 1990. I løpet av noen år med hardt arbeid kombinert med en god porsjon talent, etablerte han seg som en dyktig og respektert pearl carver. «Tokerau Jim – TJ» er nå et varemerke som signaliserer kvalitet og trolig gir en jevn og god inntekt.

Tokerau er en vennlig kar. Vi har blitt kjent med ham gjennom Tau og Teara som har kjent ham lenge. De arbeidet sammen med ham i butikken og i verkstedet da han var i starten av karrieren, og de passet barna.

Tokerau var på besøk her i går for å hente frukt. Da fikk vi en prat om jobben som caretaker på den sagnomsuste atollen Suwarrow, som blant annet er gjort kjent av Tom Neal. Det var opprinnelig Tokeraus far som hadde jobben. Etter tur ble søsknene tatt med som medhjelpere. Han selv var sistemann. De skulle ha oppsyn med atollen og ikke minst med seilere som kom innom på sin ferd vestover. Han ble der i 1 ½ år sammenhengenede. Etter 4 måneder var det slutt på det de hadde tatt med av forsyninger. Det tok ennå 4 måneder før det dukket opp noen lastebåt. Men det fantes nok av kokosnøtter, fisk, brødfrukt, kokosnøttkrabber og mengder med hummer (crayfish) på revet.

Tokerau er det en kan beskrive som en dypt religiøs mann. Han er svært engasjert i misjon og fortalte meg at han hadde en drøm om å arbeide mer systematisk med misjonsvirksomhet på New Zealand, på sikt. Han er dessuten en kraftig og muskuløs mann med store tatoveringer i tradisjonelle maorimønstre på overkroppen. Dette kan ved første øyekast stå litt i kontrast til det tydelige religiøse engasjementet og det detaljerte og netthendte arbeidet han utfører når han graverer i perler og skjell.

Før jeg traff Tokerau, har jeg flere ganger stoppet ved butikken hans på Matavera og tittet dypt ned i en glassmonter hvor det har vært en «hook», et lite mesterstykke av en krok, som har ropt på meg. Den er tykk, graveringene er dype og får fram vakre sjatteringer i gått, sølv og sort. For noen dager siden fant jeg fram VISA-kortet og kjøpte «kroken». Den ligger nå til gravering hos Tokerau.

Jeg fortalte ham at det ville dukke opp et smykke på benken hans en av dagene, og det skal ha inngravert «Petter» på baksiden.

Elvis på Blue Lagoon

Det har snart regnet i en uke. Her i «Kollektivet» har dette ført til at vi holder oss inne. Regnværsdagene har funnet sin form: Først kontorarbeid fram til ca. 12.30. Da kommer Teara gjerne med noe varmt… Tau rusler rundt med noe verktøy, en bakeform eller noe elektrisk utstyr som ikke virker. Så begynner vi på den første koppen med te og melk. Det er noe vi holder på med fram til middag. Deretter rekker vi noen kopper te til før det er kvelden.

Vi sitter rundt kjøkkenbordet. Noen kommer og noen går. Samtalen bølger fram og tilbake. Det dreier seg som vanlig om mat, men så er vi inne på slekt og venner, oppdragelse, kirke og klaner, tomtegrenser, marae’er, is, snø og innvandrere.

I går snublet vi inn i 60-tallet. Det var da Tau Eivis-3og Tara var unge. Jeg hentet en høyttaler og vi satte på Elvis, Pat Boone og Buddy Holly. Foten til Tau begynte å gå. Selv hoftene begynte å svinge på pinnestolen. I ansiktet spredte det seg et stort guttesmil.

«Ingen var som Elvis», sa Tau. «Jeg gråt da Elvis døde», fortalte Teara.

Så kom fortellingene om det å være ung på 50- og 60-tallet på Rarotonga. Tau fortalte om dansestedet Blue Lagoon som lå ned mot lagunen på Muri, lenge før turistene hadde inntatt området. Den gang var det hesteveddeløp på stranda, og dansetilstelninger, og jentene – de var bare…

IMG_3574 2Inne fra Blue Lagoon kunne guttene høre Elvis sette i gang – «A Little Less Conversation…». De kastet fra seg kokosnøttene de sto og drakk på ute på stranda og sprang inn. «You know – it was rock´n roll, Peter!» De kastet seg inn i dansen. Det var for dyrt og varmt med skinnjakker, men de hadde øvet inn hoftevrikkingen til Elvis, og så hadde de sveisen!

Teara og de andre jentene laget sine egne kjoler, gjerne en dag eller to før det var dans. De skaffet seg mønster og sydde som gale slik at de kunne gjøre seg lekre til lørdag på Blue Lagoon. Det var skjørtekant like under kneet, knepping i halsen, og så en blomst bak venstre øret – jeg er ledig! På 70-tallet ble skjørtene stadig kortere og det ble dypere og dypere utringning. «Å… jeg var SÅ tynn!», sukker Teara.

IMG_3574Så traff de hverandre. Han med litt Elvis-look og hun med hjemmesydd kjole. Begge var unge Cook-Islendere som da hadde flyttet til Auckland. Hun jobbet på en telefonsentral og han tok de jobbene han fikk. Det var på dansegulvet de møttes, til tross for at han foretrakk rock´n roll og hun helst ville danse swing.